“Hver gang et godt barn dør, kommer en Guds engel ned til jorden og tar det døde barnet i armene sine. Så brer den de store hvite vingene ut, flyr over alle de stedene barnet har likt, og plukker en hel håndfull blomster som de tar med seg opp til Gud, der de blomstrer enda vakrere enn på jorden. Den gode Gud trykker alle blomstrene til sitt hjerte, men den blomsten han liker best, den gir han et kyss og da får den en stemme som kan synge med i den store lykksalighet.”
Ja, alt dette fortalte en av Guds engler mens den bar et dødt barn bort til himmelen, og barnet hørte som om i drømme. Så for de over alle steder i hjemmet der den lille hadde lekt, og de kom gjennom hager med vakre blomster.
“Hvilke skal vi ta med og plante i himmelen?” spurte engelen.
Og der sto det et slankt, vakkert rosetre, men en ond hånd hadde knekt stammen slik at alle grenene – fulle av store, halvveis utsprungne knopper, hang visne ned rundt det.
“Det stakkars treet!” sa barnet. “Ta det med, kanskje det kommer til å blomstre der oppe hos Gud!”
Og engelen tok det og ga barnet et kyss, og den lille åpnet øynene halvt. De plukket av de vakre praktblomster, men også fra den foraktede ringblomsten og den ville stemorsblomsten.
“Nå har vi blomster!” sa barnet, og engelen nikket, men de fløy fremdeles ikke opp mot Gud. Det var natt, det var ganske stille og de ble i den store byen. De svevde omkring i en av de trangeste gatene, og der lå det hele bunter med halm, aske og skrap, for det hadde vært flyttedag! Der lå stykker av tallerkener, gipsstumper, kluter og gamle hattepuller, alt som ikke så særlig fint ut.
Engelen pekte i alt rotet ned på noen skår av en urtepotte og en jordklump som var falt ut, og som bare ble holdt sammen av røttene på en stor vissen markblomst som slett ikke var noe tess, og som derfor var kastet ut på gaten.
“Den tar vi med!” sa engelen. “Jeg skal fortelle deg om den mens vi flyr!”
Også fløy de, og engelen fortalte:
“Der nede i den trange gaten, i den dype kjelleren, bodde en fattig og syk gutt. Fra han var ganske liten hadde han bestandig vært sengeliggende, og når han var på det friskeste, kunne han ved hjelp av krykkene sine gå et par ganger frem og tilbake i den lille stuen, men det var det hele. Noen dager om sommeren falt solstrålene inn i kjellergangen en halv times tid, og som den lille gutten satt der og lot den varme solen skinne på seg, og så på det røde blodet gjennom de fine fingrene sine som han holdt opp foran ansiktet, så sa man: `Ja, i dag har han vært ute.`Han kjente den deilige vårgrønne skogen kun ved at naboens sønn brakte ham den første bøkegren. Den holdt han over hodet sitt, og drømte seg til under bøken der solen skinte og fuglene sang. En vårdag brakte nabogutten ham også markblomster, og blandt disse var det tilfeldigvis en med rot på. Den ble plantet i en blomsterpotte og stilt ved vinduet rett ved sengen. Og blomstene var plantet med en lykkelig hånd – den vokste, skjøt nye skudd, og hvert år bar den blomster. Den kom til å bli den syke guttens skjønneste blomsterhage, hans lille skatt på denne jorden. Han vannet og passet den, og sørget for at den fikk hver eneste solstråle, helt til den siste gled ned over det lave vinduet. Og blomsten selv vokste inn i drømmene hans – den blomstret for han, spredte duften sin og gledet øyet, og det var den han snudde seg mot i døden da Vårherre kalte på ham. I et år har han nå vært hos Gud, ett år har blomsten stått glemt i vinduet og har visnet – og derfor er den kastet ut i søppelet på gaten ved flyttingen. Og det er den blomsten, den fattige, visne blomsten vi har tatt med i buketten, for den blomsten har gitt mer glede enn de vakreste blomst i en dronningshage!”
“Men hvordan vet du alt dette?” spurte barnet som engelen bar opp mot himmelen.
“Jeg vet det!” sa engelen. “Jeg var jo selv den syke, lille gutten som gikk på krykker. Blomsten min kjenner jeg nok!”
Og barnet åpnet øynene sine og så inn i engelens skjønne og glade ansikt, og i samme øyeblikk var de i Guds himmel, der det var glede og lykksalighet. Og Gud trykket det døde barnet til sitt hjerte, og da fikk det vinger som den andre engelen, og fløy hånd i hånd med ham. Og Gud trykket alle blomstene til sitt hjerte, men det var den fattige, visne markblomsten han kysset, og da fikk den stemme og sang med alle englene som svevde omkring Gud. Noen fløy ganske nær, og andre fløy utenom i store kretser, alltid lengre og lengre bort i det uendelige, men alle like lykkelige. Og alle sang; små og store, det gode, velsignede barnet og den fattige markblomsten som hadde ligget vissen, henvist i søppelet, mellom flytteskramlet i den snevre mørke gaten.
