Skuffelser

Bildet er fra denne bloggen her. Sjekk den ut da vel :)

Hun kjente skuffelsen spre seg i hele kroppen. Den ekle,  demotiverende  og nedtyngede følelses av å mislykkes... Av å ikke få det til.. Hun var ikke skuffet på andre, hun var bare utrolig skuffet over seg selv. Trodde at hun kom til å prestere bedre.. Visste at hun kunne klare det... Men allikevel.... Mislykkes.. Hun følte at hun ikke gjorde annet i livet enn å mislykkes. Den siste tiden var alt hun gjorde mislykket... Det var ikke det at hun ikke prøvde, for det gjorde hun.. Men verden var ikke på hennes side.. Karma,, var ikke på hennes side... 


Hver skuffelse føltes som et dypt, dypt knivstikk... Det ble bare verre å verre... Hun kunne virkelig trenge et lyspunkt i livet. Noe å se frem til, noe å glede seg til. Noe som hun visste kom til å gå bra, noe hun visste kom til å lykkes. Men hun kunne ikke se lyset i enden av tunnelen som bare ble mørkere å mørkere. Det var som et mareritt. Hun følte at hun løp og løp fra noe, men at hun ikke kom seg noen vei. At hun ikke rikket seg av flekken og at det noe som hun rømte fra, kom til å ta henne igjen å ødelegge henne. Knuse hvert bein i kroppen hennes og rive henne i stykker og kaste bitene over alt. Spre dem ut over hele verden slik at det var umulig å finne alle sammen og sette henne sammen igjen til en bit. Man kunne prøve, men der kom alltid til å mangle biter, biter som aldri kunne finnes å sette på plass igjen.. 


En ødelagt sjel. Et ødelagt liv. En ødelagt person. Blottlagt for resten av verden, så sårbar. Så skjør at bare den miste feile berøringen var nok til at det hele kunne bli ødelagt og falle sammen. Den trengte å bli tatt vare på, bli pleiet. Og sakte bli herdet mot verdens råskap. Sakte, sakte bygge seg opp igjen og vokse igjen. Så sakte, så sakte....